I påvente av sesongstart fyller vi på med et nostalgisk tilbakeblikk i klubbens og landets hockeyhistorie. Teksten er hentet fra Grüners årsblad i 1990 og er noe redigert.
”Sterkt Grüner-lag vant 13-1. Grüner ga Stjernens ungdom en god leksjon i ishockey. Det beste spill som hittil har vært vist på Tollbodplassen (Fredrikstad)”
”Hockey er ikke Rosenborgs spill – Grüner vant 15-1”
”Kampørn ledet 0-2, men Grüner vendte til 4-2”
”Grüner et steg nærmere finalepuljen med 3-1 seier over Tigrene. Hard, men fair og spennende kamp i stort tempo på Dælenenga”
”Grüner var nær sensasjon mot VIF i hardt oppgjør, ledet 2-0 midtveis i matchen”
”Grüner tok kraftig revansje, slo Kampørn 7-3”
”Grüner ødela nattesøvnen for Gamlebyen, slo sensasjonelt tabelltoer Frisk med 4-2”
”Furuset hadde ingenting å stille opp mot Grüners gode og seierssugne gutter. Grüner kan skaffe hodebry for noen og enhver fremover”
Sitatene er hentet fra riksavisene på 60- og 70- tallet. En tid da klubbens iskrigere ikke møtte opp til 1. divisjonskamper (dagens Eliteserie) for å la seg ydmyke av mer feterte stjerner i større og mer pengesterke lag. Borte som hjemme gikk Grüner til angrep som om de beskyttet sin egen mor. Da Vålerenga, Tigrene, Frisk eller Gamlebyen hoppet inn i bingen i svingen på Dælenenga, visste de at det ville bli alt annet enn en rolig kveld på isen. Ishockey har en spesiell plass i Grüners idrettshistorie. Ikke minst fordi denne landets nest mest populære lagidrett (etter fotball) har sin vugge nettopp på Dælenenga. Grunnleggeren av organisert ishockey, slik vi kjenner spillet, het Trygve Holter. En karismatisk Løkka-gutt og ustoppelig pådriver for ishockey, som senere skulle bli en hockey-legende på Grünerløkka og i landet for øvrig. Ishockey fikk en trang fødsel i Norge. Fra århundreskiftet vaklet man i tiår mellom en blandingsvariant av hockey og bandy. Bandysporten var for lengst etablert i sitt småsnobberi, og så hatsk på den nye ”farefulle idretten”. Bandytilhengerne oppdaget snart til sin store forbitrelse at spillet som lagde menn av gutter, med lange køller og puck, stjal oppmerksomhet, og uunngåelig spillere fra deres egne rekker.
”Frigg og Forward spilte i går kanadisk ishockey på Dælenengen. Der deltok også spillere fra B-14 og Strong (klubber som senere ble innlemmet i Grüner). Tirsdag skal det spilles igjen”
Til tross for kraftig motstand fra bandyklubbenes side, fikk ishockeyspillerne omsider tildelt plass i svingen på Dælenenga av Oslo kommune. Høsten 1933 ble det oppstyr på Grünerløkka da den kanadiske handelsattachen toget inn på Dælenenga bak Trygve Holters brede ryggtavle. Diplomaten, med lønnbladet på ermene, hadde med seg den rette, lange kølla og demonstrerte den nye idretten for Strong-spillerne. Spillerne ble så grepet av det idrettshistoriske øyeblikkets makt at de adopterte sporten på direkten. Og siden, med Holter’n som drivkraft, så man seg egentlig aldri tilbake. Det første utenlandske ishockeybesøk kom i stand allerede før jul samme år. Den 29. desember spilte Stockholmsklubben Sture mot Oslo bylag. Da kampstedet var Dæl’enga, så kunne ikke mannskapet være komplett uten nettopp – Trygve Holter.
Ordet ildsjel kan ikke brukes lettsindig om Trygve Holter. Han var en pioner, en oppofrende blodfull sjel som ikke bare var rikstrener før krigen, men som forble et stødig samlingspunkt rundt Dælenenga i flere tiår for alt fra bleieunger til pensjonister. Hovedstadens største aviser nølte ikke med å slå fast at han var ”et helt hockeyforbund alene”. Ja, Dagbladet hevdet sågar, antakelig med full ryggdekning, at Trygve Holter var så hockeygal at han stadig gikk rundt med en gammel landslagstrøye på seg. Det var på hans 54-årsdag!! Hans smittende engasjement gjorde julegaveinnkjøpet for foreldrene på Grünerløkka takknemlig enkelt; alle guttungene ønsket seg ishockeykøller under det grønne glitrende tre…!
Det var det samme sprudlende og ukuelige engasjementet som skulle bringe Grüner på rett kjøl igjen i mer moderne tid. Klubben hadde vunnet Norgesmesterskaper i 1948, den til dags dato sterkeste prestasjonen etter krigen. Men utenforliggende ting var i bevegelse, i idrettslig gal retning. Drabantbyene skjøt i været, Grünerløkka ble langsomt avfolket og sportsspirene ble sådd på andre marker. I 1960 var bunnen nådd, og der hadde Grüner sovnet inn hvis det ikke hadde vært for…..Trygve Holter….og en usedvanlig spillekåt kameratklikk.
Det var et helt nytt mannskap som entret isen i sesongen 60/61. De hadde mer til felles enn at de, med få unntak, var født i 1944. De var unge og lovende, de var villige til å underkaste seg Trygve Holters revolusjonerende og kompromissløse hardtrening som tørrtrening med blytunge rulleskøyter. Evan Malm, Johnny Lindqvist, Knut Larsen, Kjell Syversen, Tore Bjerke, Per Holter, Knut Cocozza, Arne Lutro, Jan Erik Marthinsen, Svein Eng, Thor Fossum, Rolf Telle, Egil Torni, Jan Erik Myran og flere – en stamme som usvikelig holdt seg oppegående i mer enn ti år, trodde på Holtern’s visjoner: Om to år, gutter, skal vi atter spille i toppen! Mr. Ishockey fra Schleppegrellsgate fikk, som alltid, rett. ”Det gror godt i Holtern’s ishockeyhage” ble en klisje i avisene. Kameratgjengen på Grünerløkka kastet ny glans over Dælenenga, den gamle landskamparenaen, og forsynte den nye, Jordal Amfi, med sine talenter. Per Holter, sønn av Trygve, Bjarne Høyenholm, Arne Lutro, Per Sundby og noe senere Geir Myhre. Før disse hadde Arthur ”Erta” Kristiansen innviet Amfien med OL-landslaget i 1952, og Per Brattaas fikk sin debut i 1955. Bare ekstreme utslag av klubbfølelse bremset en stor-eksport fra Grüners binge til landslaget.
Det ville være forbrytersk å gi inntrykk av at Grüners oppblomstring og suksess alene skyldtes skarpskodde talenter og en trollmann av en trener. Harald Myran, Knut Jahr og Einar Blyverket var ruvende ledere som holdt ut i sprengkulda som datidens utendørsbaner kunne tilby gutta i båsen. Altmuligmann Myran, far til skøytefantomet Jan Erik, kunne mer enn å lappe sammen et friskt og inspirerende miljø. Han reparerte drakter og utstyr døgnet rundt! Han figurerer ikke på listene over antall seriekamper eller storscorere, men få –om noen- ikkespillende person har betydd så mye for Grüner som Erling Werner Hansen. Det Werner Hansen manglet på av teknikk på banen, tok han grådig igjen på det administrative plan. Han var politikeren og strategen i idrettens snirklete korridorer og innimellom tilslørte jungel. I et utall av viktige og tunge verv på topplanet administrerte han med fruktbar hånd i 60 år. Han var bl.annet formann i seriekomiteen i utrolige 20 år.
Sitater som ”Grüner slo Frisk og skapte ny røre i serien” og Grüner var klart best og vant hele 7-2 over Jar” holdt seg levende helt fram til 1977. Enkelte bølgedaler hadde man slitt i, men ingen verre enn det Holter’n og hans like energiske og seriøse etterfølger, Einar Blyverket, hadde lært dem å takle. Nå var imidlertidig hele stammen smuldret bort. Gutta som hadde dratt lasset sammen siden den nye tidsregningen på Dælenenga, steppet til side. Dessverre var det ingen der til å fylle de tomme draktene. På bånn igjen, i 4. divisjon. Uten en Trygve Holter, men med Evan Malm i like stø positur. Flasket opp som han var i det beste av Holtern’s ånd, levde også Malm’ern etter mottoet; ”Jeg står på for Grüner og hockey til jeg stuper” Hva kunne da den joviale, innbitte og fandenivoldske backskansen utrette med et landskap av sløve skøyter og flisete køller? Han fikk en bønn fra ungdomsgruppa: Kan du ikke børste støv av krigsårgangen? Noen tellerskritt senere, og etter iherdig knakking på ”gamlehjem”, kunne man fylle opp rekkene med erfaring. Johnny Lindqvist, Knut Larsen, Knut Cocozza og Arne Lutro sa ja til nok et skippertak for klubben. Laget spilte seg opp og tre sesonger senere var man i 2. divisjon (dagens 1. div.). Dessverre ble det bare et kort intermesso i nærheten av hovedserien. Fra 1983 fristet Grüner tilværelsen i 3. divisjon. På stedet hvil? Neppe. Eller for å sitere Evan Malm: ”Over mitt store lik”
I 1985 gikk Evan Malm og Peter Moland Pedersen sammen og satte ned en langtidsplan med følgende mål for Grüner Ishockey:
• Man skulle ha egen ishall.
• Man skulle ha et A-lag i 1.divisjon.
• Man skulle ha 5 lag i yngres avdeling.
Dagens utgave av A-laget kan ikke vise til så mange ”ekte” Grünergutter. Imidlertidig har vi et svært godt miljø i klubben som trekker gode og erfarne spillere hit.
Utviklingen i junioravdelingen sto nærmest stille inntil vi fikk vår egen innendørs ishall i 1995. Ishallen virker som et trekkplaster på ungdommen i nærmiljøet og vi er i ferd med å etablere en yrende junioravdeling. Vi har iår 5 lag i aldersbestemte klasser i tillegg til en høyst levende ishockeyskole med ca. 70 barn som møtes 2 ganger i uken gjennom hele vinteren. Grüners A-lag rykket nok en gang opp til 1.divisjon i 1998, 50 år etter at Grüner ble norgesmester i 1948. Med unntak av 1 sesong (99/00) har A-laget vært å finne i 1. divisjon frem til i dag.
Salige Trygve Holter må smile bredt fra oven, der han garantert er sjefen for et himmelens All Star Team. Vi formelig hører hans barske røst bre seg mykt over Dælenenga: ” Aaa, nå gror det atter godt i Grüners hockeyhage…..”
