Da det fra 1951 og framover til høsten 1952 var diskusjoner om flere idrettslag på Grünerløkka skulle slå seg sammen, registrerte avisen VG med glede den positive stemningen for et stort og sterkt idrettslag i bydelen. I følge VG var dette den største sammenslutningsplanen i norsk fotball etter krigen, og – hvis den førte fram – ville bety at Grünerløkka endelig fikk en storklubb igjen.
Sammenslåingen ble en realitet sjøl om bare tre av de fem klubbene som var aktuelle sa ja. B14 (Ball- og Skiklubben av 1914), Sportsklubben Strong og den gamle arbeiderklubben Spero møttes til konstituerende møte 10. november og tok navnet Grüner.
Avisa Morgenposten, som i forkant av møtet hadde tippet at navnet nettopp skulle bli Grüner, fikk rett i navnesaken ”selv om det er en tysk ü med i spillet (…) Tyskerne har vel bedret seg de også…?”
Hele 150 medlemmer møtte opp på samlingsmøtet 10. november. Det ble valgt folk inn i hele 70 tillitsverv, og sjøl om navneforslaget på Grüner samlet et stort flertall, ble det også fremmet andre navneforslag: Stegg, Trym, Grünerløkka og Norge ble alle forkastet. På programmet hadde klubben fem idrettsgrener: Fotball, bandy, ishockey, håndball (damer) og ski. De 150 tilstedeværende på det konstituerende møtet kunne konstatere at det var registrert omlag 500 medlemmer som fordelte seg på 300 seniormedlemmer og omlag 200 ungdoms- og barnemedlemmer.
Den gamle arbeiderklubben Reidulf hadde vært med i samlingsprosessen, men avviste på sin generalforsamling 29. oktober 1952 å bli med i den nye storklubben. Formannen i Reidulf uttrykte seg dystert.
– Det går nok dårlig for oss om dagen, men jeg har lyst til å holde på den gamle gode klubbpatriotismen så lenge det finnes håp. Visst er det tungt å arbeide og økonomien er håpløs, men som sagt er det rart med gamle Reidulf, sa formann Johs. Andresen i den gamle arbeideridrettsklubben. Og flertallet av medlemmene i klubben var enig med ham – de ble ikke med.
Ishockeyklubben Tigrene hadde i et brev datert 3. oktober takket høflig nei til å bli med i forhandlingene, men ønsket lykke til i bestrebelsen for å danne en ny og større idrettforening. Tigrene gikk i 1969 sammen med Askerklubben Frisk.
Sjøl om disse to viktige Grünerløkka-klubbene ikke ønsket å være med i den nye storklubben var det egentlig fire Grünerløkka-klubber som slo seg sammen på denne historiske novemberdagen i 1952. Dæhlenengen Ski- og Balklubb hadde allerede i januar 1940 gått sammen med Strong.
Bakgrunnen for at sammenslåings-tilhengere vant gehør var nok klubbenes vansker med å få sving på arbeidet i etterkrigstidens Norge. Fra å ha vært klubber med stor oppslutning og framgang fram til krigsutbruddet i 1940, hadde årene etter krigsslutt i 1945 ikke gitt den given for idretten på Grünerløkka som mange hadde håpet og ønsket. Samtidig visste jo alle at Strong bare tre år tidligere i 1948, hadde hentet hjem seriemesterskapet som Norges beste ishockeylag. En større klubb ville gi et løft i idrettsarbeidet som bydelens ungdom ville sette pris på, tenkte og trodde nok mange på begynnelsen av 1950-tallet.
VG kunne da også fortelle at det var mange optimister blant medlemmene i de tre klubbene. Ragnvald ”Rukken” Johansen og Tolan var av en helt annen mening enn Reidulf-formannen da VG traff dem i kaféen på Dælenenga:
– Selv om det ikke blir så mye bedre med en gang så får vi alle de spreke rekruttene fra Løkka samlet på et brett, og blir det ikke sving på sakene da så vet ikke jeg, sa ”Rukken”. Tolan var enig:
– Ja det er rekruttene vi må samle og ta vare på, for her er Grünerløkkas framtid på idrettsbanen, og så blir det nok snart som den gang vi var unge.
I en liten pamflett som Grüner ga ut i forbindelse med 50års-jubileet i 1964 heter det at det ikke var særlig opposisjon mot sammenslåingen i noen av de tre klubbene, og at de fleste som deltok i klubbarbeidet var klar over hvor vanskelig det ville bli etter hvert med å skaffe både ledere og penger til klubbene, og ikke minst opprettholde en nødvendig rekruttering. ”Enkelte blaff kunne det vel være, men den jevnheten som preget klubbene fra gammelt av, var ikke tilstede”, heter det i pamfletten fra 1964.
I 1969 gikk Grüner Idrettslag sammen med Sportsklubben Hugin, og bar navnet Grüner/ Hugin i fem år – til 1974 – da navnet igjen ble Grüner. Da var den sportslige sammenslutning endelig fullført slik klubben er i dag.
Grüner Idrettslag – hvori opptatt… De fem idrettslagene som i dag er en del av Grüner Idrettslag – og dermed er en del av klubbens historie – er følgende: * Ball- og Skiklubben av 1914 (B14), stiftet 1. januar 1914 * Sportsklubben Strong, stiftet 1. mai 1915 * Dæhlenengen Ski- og Ballklubb, stiftet 18. mars 1916 * Sportsklubben Hugin, stiftet 28. mai 1921 * Sportsklubben Spero, stiftet 25. august 1924
Med på å skape en storklubb ”Det er ikke mer enn rimelig at først og fremst klubblederne har vansker for å tenke seg en sammenslutning. De har slitt for klubben sin gjennom en årrekke og mange føler det som om klubben forsvinner når en sammenslutning skjer. Men er ikke dette litt kortsiktig? Kan en ikke også se det fra denne vinkelen: Nå er vi med på å skape en storklubb som vil kunne hevde seg i norsk lagidrett. Og vi bidrar like meget som alle de andre som er med på sammenslutningen. Heretter slipper vi å se at alle de nye fotball-talentene som har trådt sine barnesko på ”Cuba”, Grünerløkk-guttenes velkjente fotball-plass, søker til sterkere klubber i andre hovedstadsdistrikter!” Fra spalten Pressetribunen i VG-sporten 1952
Grüner Friedrich Grüner har gitt navn til ei gate, en skole, et hageanlegg og en hel bydel, så hvorfor ikke også til et idrettslag. Grüner kjøpte i 1672 Nedre Foss Mølle med ”Kongens Mølle” av kongen i København, en eiendom som strakk seg helt opp til Grefsenåsen. Området ble solgt i 1758, men kjøpt tilbake av Grüner-familien i 1802, så intet er kanskje mer naturlig enn at både bydelen og idrettslaget fikk hans navn.
”Snart begynte det å vrimle med unger i de til dels trange og små leiligheter. Hva var da mer naturlig enn at idretten begynte å vise seg på de mange løkker som ennå fantes. Først ut var B.14 som kom til å finne sitt leie på vestsiden av Birkelund. Så 1. mai 1915 kom Strong som fikk sitt område mellom Birkelunden og Tegleværket som senere ble til Dæhlenengen idrettsplass. Dæhlenengen Ski & Ballklubb som en stakket stund het Sygin ble stiftet 18. mars 1916 og hadde sitt beiteområd nord for Idrettsplassen. Da Abeidernes Idrettsforbund så dagens lys under de store streikene i begynnelsen av 20årene brøt en del gutter ut, vesentlig fra Strong, dannet så Spero og fant sin plass i A.I.F. Hugin som hadde sitt tilhold på vestsiden av Ælva var stiftet i 1921 og kom så inn i Grüner i 1969”.
”Jeg er både stolt og glad over å være en gutt fra Grünerløkka. (…) Vi vokste opp i en tid hvor det var løkker i Oslo. Og de fleste ble fenget av idretten. Efter skoledagen var det å slenge i seg noe mat. Og så var det ned til ”Kuba” eller Grünerhagen. Vi gutta snekret opp noen målstenger. For leken med lærkula var det mest attraktive. Jeg var stor og lang, loddet falt på meg at jeg skulle stå i mål. Vi delte parti – som det het. Og så begynte kampen. Ofte hendte det at ballen gikk i Akerselva som rant forbi. Da var det en av gutta som måtte slenge seg på sykkelen. Han dro da ned Fossveien til Nedre Foss mølle. For ballen måtte ikke gå i fossen, og havne i havnebassenget. Det var om å gjøre å knipe den før. Vi hadde jo bare en ball – dårlig nok var den.
Den organiserte fotballen i hovedstaden besto for 90 år siden av en eksklusiv samling av mennesker og klubber som i hovedsak kom fra andre bydeler enn arbeiderstrøkene øst for Akerselva. Og det var ikke bare å bli opptatt som medlem i fotballkretsen, det fikk alle våre klubber merke. Politikken til fotballkretsen var å holde nystiftede klubber fra østkanten utenfor. Noe måtte gjøres og Kristiania og Omegn Sammensluttede Fotballforeninger (KOSF) ble dannet for å skape et alternativ til fotballkretsen. 18 klubber var med fra starten, og lag som B14, Vålerenga og Stabekk.
For B14 førte deltakelsen i KOSF til rask suksess. Etter å ha gjennomført fotballsesongen 1914 på en relativ grei måte, vant B14 A-klassen i KOSF (beste gruppe) året etter ved å slå lag som Vålerenga, Bryn og Varden. Best var laget også i 1916, men seieren ble fratatt dem fordi det var brukt en spiller som ikke var spilleberettiget. Året etter tapte B14 finalekampen 0-3 for Strong, som i 1916 vant B-klassen og i 1915 C-klassen i KOSF.
Fra 1918 åpnet fotballkretsen for nye klubber og B14 og Strong, sammen med 14 andre lag, fikk være med å spille i seriesystemet. Mer enn 30 fotballag var nå en del av Kristiania og Omegn Fotballkrets som gjennom dette vedtaket høsten 1917 doblet antall lag. En klubb som Vålerenga hadde blitt med i Fotballkretsen året før.
Dæhlenenga Ski- og Ballklubb ble med i Fotballkretsen for fullt i 1922 (var med i en prøveklasse sammen med 25 andre klubber i 1921 der de kom helt til finalen) og startet med å spille i C-klassen. Hugin ble med i fotballkretsens seriesystem i 1927.
I 1919 vant Strong B-klassen i fotballkretsen og slo Ready 2-1 i kvalifiseringskampen til spill i A-klassen året etter. Men klubben ble diskvalifisert for å ha brukt en spiller som ikke var spilleberettiget. Bertel Ulrichsen, som spilleren het, var ikke medlem av Strong som hadde forfalsket medlemsprotokollen for å skjule jukset. Lyn – som tapte kampen om å bli mester i B-klassen – protesterte på bruken av Ulrichsen og kunne dermed innkassere mestertittelen, mens Ready slapp å rykke ned til B-klassen. I Fotballkretsen konstaterte man at saken var ”en straffesak av de største dimensjoner”, og Strong fikk ikke spille organisert fotball igjen før i 1921. ”Straffen var vel ment som en dødsstraff”, heter det i en seinere beretning. Og i en udatert utgave av Strongposten heter det at ”…diskvalifikationen hadde nok ganske større rækkevidde end vi fra først av hadde tænkt os”.
B14 og Dæhlenenga markerte sin tilknytning til skisporten i klubbnavnet, men også Strong og Hugin hadde ski på beina i mange år.
Både langrenn og hopp var totalt avhengig av gode værforhold, så det gikk fra oppløftende resultater til elendig vinterer i klubbene som drev skiidrett. Skikonkurransene ble ofte gjennomført som pokalkamper klubber i mellom, og de samme klubbene som det ble konkurrert med i fotball om sommeren møttes til kappestrid med ski på beina om vinteren. Dæhlenenga ble med i Skikretsen i 1920, mens B14 ble med tidligere. Fra midt på 1920-tallet ble interessen for skiidrett mindre, sannsynlig på bekostning av større oppslutning om lagidrettene.
For å beskrive noe av stemningen rundt et skiløp i marka henter vi en beskrivelse fra Strong-posten nr. 3, mars 1924 der både seniorer, juniorer og gutteløpere deltok:
”Klubbens aarlige langrend blev avviklet søndag 24. februar med start fra H.E. Noren-Jensens hytte i Bærum. Interessen for langrendet var denne gang særdeles stor, idet der i alt startet 32 mand, naar der hertil medregnes funktionærer og en del fremragende kuffertløpere utgjorde den ærværdige forsamlingen hele 45 stykker. Veiret var neppe hvad man hadde ønsket, idet der fra den tidlige morgen av satte ind med et voldsomt snefald. Men trods det, var humøret hos de startende utmerket. (…) Fru Noren-Jensen og hendes søster Margit Johansen sørget for bevertningen og disse fortjener en speciel tak for den omsorg de viste os alle. Jensen som kjøgemester gis vor bedste anbefaling og hans opgave som vert bringer os alle i taknemlighetgjæld til ham. Løperne var ogsaa godt som enstemmig fornøid med arrangementet, til glæde for den arrangerende komite”.
På generalforsamlingen høsten 1921 ble det bestemt å starte med ishockey i B14, eller den mer korrekte betegnelsen 7-mannsbandy. Fra januar 1922 spilte B14 i bandyens C-klasse og i den første kampen led laget et 16-0 tap for Gjøa. Interessen for 7-mannsbandy var tydelig stor, for i 1923 stilte B14 med lag i hele tre klasser: Senior, junior og gutter.
I beretningen for 1923 klages det over at utstyret til bandy er svært kostbart og ”hemmer sikkert utviklingen betraktelig”. Derfor gikk klubben inn som garantist for medlemmer som kjøpte skøyter på avbetaling. 1924 ble klubbens første store bandyår da ”vi gikk fra seier til seier inntil Lyn fikk satt oss utenfor i kretskampene”, som det heter i en beretning.
Da 11-mannsbandy ble innført i Norge i 1929 ble B14 vinner av kongepokalen og de første Norgesmesterne.
Rekrutteringen til den nye bandysporten med 11 spillere på banen var bra i miljøet rundt Dælenenga. Både Strong og B14 vant flere kretsmesterskap i de aldersbestemte klassene på 1930-tallet. Men etter at ishockey startet opp for fullt i 1934 ble nok rekrutteringen til bandysporten svekket i Grüner-klubbene.
Vålerenga hadde sitt Sotahjørne. Strong hadde også sitt hjørne i Birkelunden. I Strong-posten nr. 3, mars 1928 skriver signaturen Legos om Stronghjørnet:
”Enhver Stronggutt kjenner begrepet: hjørnet. Byen og gatene har mange hjørner, men for Stronggutten betyr hjørnet et bestent sted. Nu i vinter har det ligget i dvale. Kun en og annen gang har man gjort forsøk på å trodse kulden, men det er bare blitt til nogen få minutter.
Nu begynner våren å gjøre sitt arbeide borte på hjørnet. Den har alt varmet op luften og gjort de første anstrengelser for å smelte bort isen. Derefter pynter den op trærne og gressplenene i Birkelunden og setter frem nymalte benker. Når den så har gjort sig umake med innredningen av vårt fotballfilosofiske fakultet, sender den ut innbydelse til alle Stronggutter. Efter første fotballkamp kommer de da og tar sitt nyoppussede lokale i besiddelse.
Den 22. april om eftermiddagen efter feriecupen holdes den første forelesning i vårsemestret over emnet: ”Spillernes kvalifikasjoner, sportsutvalgets kompetanse og – blir vi årets Norgesmestre?”. Alle er hjertelig velkomne”.
Sportsklubben Spero, som ble stiftet på et klart politisk grunnlag, hadde kanskje et noe mer avslappet forhold til det å oppnå sportslige resultater enn de andre Grünerløkkaklubbene – i alle fall i den første tida. Fotball var også her den største idrettsgrenen som samlet flest medlemmer, men også Spero hadde som de andre klubbene ski (langrenn og hopp) og bandy på programmet. Spero hadde også en kort periode hurtigløp på skøyter på programmet. Klubben deltok også i stafetter og turmarsjer.
